Siste oppforing paa bloggen for vi kjem heim :-)

Ja, da e vi i Accra igjen. Det e lenge sia vi har faatt oppdatert bloggen, men daakker ska vette at vi har proevd!! Rundt den 20. mars tok vi turen tel Accra, me tanke paa aa oppdatere bloggen, men den sondagen va selvfolgelig nettet nede... og helga etter va vi i en by som heite Kumasi (lenger nord enn Akwatia), og vi hadde gleda oss tel aa endelig faa oppdatere bloggen igjen, men da va nettet saa daarlig, at vi ikkje kom inn paa sida..... Saa etter det har vi vel gjedd litt opp, og berre tenkt at vi faar vente tel denna helga!
Veit ikkje heilt kor eg skal begynne, no naar eg skal skrive for en saa lang periode, men eg trur eg skal proeve aa skrive litt om jobben. Som eg trur eg har sagt tidligar, saa e det ett kapittel for seg selv, og baade eg og ho Trude e vel veldig, veldig glad for aa ha den jobben vi har heime i Norge!

Dagen begynne me rapport, der man gaar fra seng tel seng, og en sykepleier, max to, skal ha ansvar for alt det medisinske tel alle pasientan (ca 30). Eg folte i begynnelsen at det va litt lite aa gjore, men det tok nok berre litt tid aa komme inn i alt!! Etter rapportrunden, va det gjerne sang paa ett av romman. Da leda ei av sykepleieran eller jordmodren an, og nesten alle pasientan kom dit, og dem sang og klappa, og det va kjempefin stemning. Sangstunda kunne gjerne avsluttes me litt informasjon om ammimg og generelt barnestell. Saa va det medisina og saarstell av de som hadde gjort keisersnitt, bringing og henting av ting fra apoteket, ta og levere blodproeva, ta i mot pasienta som kom inn, og evt hjelpe tel inn paa fodestua, me innlegging av venflona, klargjoring tel operasjon(keisersnitt) eller berre proeve aa roe ned noen av de som sku fode! Ta i mot de som kom i fra opersjon, hjelpe litt me amming og mate de nydelig nyfodte, som mora av en eller anna grunn ikkje kunne gje mat! (Dod, veldig redusert etter keisersnitt, osv). Men den holdninga de har ovenfor pasientan her e heilt forskjellig fra heime. Sykepleieran kan gjerne staa og kjefte paa pasientan, for at de ikkje har rydda paa rommet og trekt gardinan fra vinduan paa morran! De kjefte for at pasientan ikkje har kommet tel vaktrommet for aa maale fastanes blodsukker, og de kjefte paa dem vesst dem skrik for mykje naar de skal fode!! Dem har nok en mykje hardar maate aa snakke og uttrykke seg paa, enn vi e vant me, men eg syns det tel tider har vaert tung og trist og liksom sku vaere en del av det. Det va ei som eg fikk saa utrulig ondt av. Ho laag hos oss lenge da ho hadde svangerskapsrelatert diabetes. Eg trur ikkje ho kunne klokka, for ho klarte aldir aa komme tel vaktrommet aa faa maalt blodsukkert kl. 06.00 paa morran. Og kver dag blei ho hengt ut framfor de andre pasientan. Huff, eg saag paa de fortvilte oyan hennes, og syns det va heilt grusomt! Kunne ikkje sykepleiern gaatt aa maalt det blodsukkeret selv?? Men som pasient saa e det dett eget ansvar at alt skal gaa bra mens du e paa sykehuset. Det e ikkje sykepleieran sett ansvar, som vi e vant me i Norge! En dag, saa va det faktisk ei jordmor som sto aa slo ei som laag aa sku fode, for at ho hylte og ikkje laag i ro naar ho hadde rier!! Smertebehandliga e vel ikkje akkurat naakka aa skryte av, og de va heldig de som fikk oppfolging av smerten og smertestillanes etter keisersnitt!! Eg folte det va viktig og gjennomforte det paa mine vakte, men saa e det litt frustreranes naar eg veit at det slettes ikkje e sekkert at det blir fulgt opp paa neste vakt!! Veit ikkje koffor det va sann, dem skyldte paa at dem hadde for mykje aa gjore, men eg trur kanskje det e ganske dyrt for smertestillanes!
En morra eg kom paa jobb, va det fullt inne paa fodestua (5 senger), og naar de hadde fodt, saa va det berre aa faa dem ut, for det va fleire som sku fode!! Saa a vaere jordmorstudent i Afrika, e nok ganske smart, da faar du tatt i mot unga i massevis!! Vi har hatt dodfodsela, fortidlig fodte, tvillingfodsela, vakumfodsla og det som e, og eg har laert utrulig mykje!
Ellers saa har eg vaert me ut paa landsbygda og hatt helseklinikka der (vi trudde vi bodde paa landsbygda, men herregud det bor jo folk langt, langt inni bushen)), og eg har vaert paa HIV- klinikken! Det faar eg skrive om en anna gang. Det e saa mange ting man tenke om alt man gjor og alt man oppleve, saa no kjenne eg at eg e heilt tung i hodet. Vi e ferdig aa jobbe no, og det har vaert en fantastisk opplevelse. Eg e saa utrulig glad for at eg har faatt lov aa gjore detta! Klem fra ho Ane